Dette er en kort laiv om kronisk sykdom og aktiv dødshjelp, om familie og venner, om avskjed, aksept, tro, tvil, sterke meninger og om hvorvidt det finnes kamper det er greit å gi opp.
Stefan Gulliksen har ALS og ønsker å invitere sine nærmeste til et siste måltid før han reiser til en sveitsisk klinikk for å få hjelp til å forlate et stadig mer slitsomt og smertefullt liv.
Setting:
Stefan Gulliksen var den fødte forretningsmann, en gigant på sitt felt. Sprek og rik, aktiv og vellykket, både profesjonelt og, tilsynelatende, privat. Det var derfor et stort sjokk for alle, inkludert ham selv, da han fikk diagnosen amytrofisk lateralsklerose (ALS) for et år siden. Den nå 53-årige mannen er kun en skygge av seg selv. Han merker at kroppen han en gang var så stolt av svinner vekk. Som om det å havne i rullestol ikke var nederlag nok, vet han at sykdommen ikke kan helbredes. Stefan vet at han etter hvert vil ligge rett ut uten å kunne røre på kroppen, svelge eller snakke, og til slutt bli kvalt, så for en tid tilbake tok han kontakt med et senter i Sveits som tilbyr hjelp til mennesker som ønsker å ende sitt eget liv. Nå har det vært bestemt en stund. Stefan skal reise til Sveits og gjøre slutt på smertene sine.
Nå nærmer dagen for avreise seg, og Stefan har bestemt seg for å samle alle sine nærmeste, familie, nære kollegaer og venner, og mennesker som har betydd mye for ham, til et siste måltid og et siste farvel på familiens hytte rett utenfor Bergen. Han ser fram til sin død nå, og er lei av diskusjonen rundt hans beslutning. Han er fast bestemt på at dette er til det beste. Stefan vet at ikke alle hans nære er enige i hans avgjørelse, men det hindrer ham likevel ikke i å ønske å ta en verdig avskjed med dem han er glad i.
Visjon og spillestil:
Laiven omhandler to vanskelige temaer, uhelbredelig sykdom og aktiv dødshjelp, og stiller en del vanskelige etiske spørsmål. Når er det i orden å ønske sin egen død? Er det noen gang i orden? En ting er å ønske å dø, men er det noe annet å arbeide aktivt for å oppnå det? Hvordan bør man leve med sykdom når sykdommen i praksis er en dødsdom? Hvordan kan man leve med en dødsdom over seg? Dette er bare noen av de spørsmålene man kan stille seg, og selv om dette er en ekstrem situasjon og et ekstremt dilemma, så er det forankret i vår virkelighet, og vi ønsker oss en realistisk spillestil. Selv om noen av rollene kan oppleves som noe ekstreme eller ytterliggående i sine meninger, ønsker vi oss ikke parodisk spill, men ber om at spillerne respekterer de menneskene som lever med sykdom og død som en del av sin hverdag. Vi ønsker å se dynamikkene i en gruppe mennesker under et følelsesmessig press, en gruppe hvor de fleste kjenner de fleste, men med store variasjoner både i alder, overbevisning og livssituasjon.
Vi forventer...
... at du følger norsk lov.
... at du er over 16 år gammel (dette på grunn av laivens tematikk).
... at du betaler påmeldingsavgiften innenfor fristen.
... at du gir beskjed så fort som mulig om du likevel ikke kan delta.
... at du leser rollen din og annen informasjon som blir sendt ut i forkant av laiven.
... at du møter opp i tide og er med på briefing, debrief og opprydning.
... at du klarer å forholde deg seriøst til laivens tematikk gjennom hele laiven.
... at du betaler for inventar, vinduer eller annet du måtte finne på å knerte under laiven.
Du kan forvente...
... å få informasjon i god tid før laiven, og at arrangørene er tilstede og kan svare på spørsmål i forkant av, underveis i, og i etterkant av laiven.
... en rolle med nok relasjoner og kjøtt på beina til at du får nok å spille på hele kvelden, og likevel med rom til å legge til mer historie og flere karaktertrekk om du som spiller ønsker dette.
... en seriøs og forhåpentligvis tankevekkende laiv om to seriøse og vanskelige temaer.
... lunsj og middag på lørdag, samt frokost på søndag.
Nota Bene!
Dette er ikke en "finn dimpen, løs plottet"-laiv, det finnes ingen magi, ingen fantastiske uutprøvde vitenskapelige metoder og ingen aliens i vår laivsetting som kan helbrede ALS (hva rollene tror på er naturligvis en helt annen ting, men uansett hvor mye Lovecraft din rolle har lest, kommer ikke Cthulhu til å komme opp av Vågsbøpollen med en kur mot depresjon og nervesykdommer). Som spiller må du godkjenne at sykdommen er uhelbredelig på det nåværende tidspunkt. Selv om noen av rollene mener det vil være mulig å kurere ham, ønsker vi ikke at noen tilfeldigvis finner et mirakelmiddel i skogen.
Med andre ord; rollene må gjerne forsøke å overtale Stefan til å ikke gi opp, til å kjempe videre og slå fra seg planene om å reise til Sveits, men hold det realistisk.